Så var vi der igjen. Ja, jeg tenker selvsagt på dagen før dagen, men sannelig er vi ikke omtrent tilbake til der vi var i fjor på denne datoen. Arrangement må avlyses, vi må begrense den sosiale omgangen, og vi må dekke til munn og nese når vi er altfor nær altfor mange. Det samme viruset, dog i en litt annen variant, er her på lille julaften i år som det var det i fjor. Det betyr at det blir en annerledes jul, – eller rettere sagt: det blir ei temmelig lik jul som i fjor for mange, selv om antall «lovlige» julegjester er litt flere i år enn i fjor.

Vi står han helt sikkert av i år også. Men for mange var det tungt i jula i fjor, og det blir tungt for mange i årets jul. Jula er tiden for ribbe og medisterkaker, men er først og fremst tiden for varme, omtanke og medmenneskelighet. Det får vi iallfall alle tiders mulighet til å dokumentere igjen i år. For oss heldige som har noen rundt oss, så handler det kort og godt om å ta et ekstra ansvar for de som ikke har det. Stikk innom, ta den telefonen som du lenge har tenkt å ta, eller i det minste send en snap eller en tekstmelding. Det er mange måter å vise at man bryr seg på, – det er tross alt tanken som teller.

Jeg er glad i jula jeg. Det har jeg alltid vært. Det eneste er at jeg har blitt såpass gammel og grinete at jeg synes den begynner litt i tidligste laget. Men jeg lever fint med det altså. At for eksempel «lyskongen» Trond Marius lyser opp hele nabolaget i et par måneder er noe av det fineste med jula, som kommer tidsmessig så perfekt på den mørkeste tida av året. Men at julebrusen og julemarsipanen kommer i butikken samtidig som skolene starter opp etter sommerferien liker ikke denne gamle gretne gubben like godt.

Jeg har alltid vært glad i jula, og selv om jeg har bodd halve livet utafor Meråker, er de fleste gode minnene fra heimbygda. Blant annet da jeg livredd gjemte meg under sofaen da den skumle Røsshaugnissen kom på besøk julaften. Eller da vi satt «innesperret» og kikket lengselsfullt ut på en fullstendig utrafikkert E75, som E14 het den gangen, på 1. juledag. Eller de betydelig mer fartsfylte julefeiringene fra min ungdoms tid, som er fryktelig lenge siden. Den gang folk i alle aldre samlet seg til fest på «Huset» de aller fleste romjulskveldene og det var så vidt man rakk hjemom for å bytte kvitskjorte imellom slagene.

Alt til sin tid er ett av de mest sannferdige uttrykkene som finnes. For det er nettopp slik livet er; alt til sin tid. Nå er jula for min del først og fremst et kjærkomment avbrekk midt i den mørkeste tida på året. Det er tida da vi kan senke skuldrene litt, da vi har tid til å gjøre noe annet enn det hverdagslige; – det er rett og slett en tid på året da verden går bitte litt saktere rundt. Paradoksalt nok svitsjer vi direkte over fra årets mest stressede dager til noen av de roligste.

Denne andre jula i pandemien blir et etterlengtet pusterom for mange av oss. Nyt det for du har helt sikkert gjort deg fortjent til det. Men husk; ta ekstra godt vare på de du vet ikke har det helt topp i denne tida. Og for all del; send en vennlig tanke til alle de som holder samfunnet vårt i gang mens vi andre kan nyte noen fridager. Ikke minst helsearbeiderne våre som har stått «i krigen» for oss alle i snart to år. De har også sine vakter gjennom romjula, enten de driver med koronatesting, pasientbehandling eller annet livsviktig arbeid. De lengter helt sikkert etter noen dager med senkede skuldre, og hadde virkelig fortjent det.

Ta vare på deg selv og ta vare på hverandre. Jeg ønsker deg og dine ei riktig god jul.

Geir Olav Flåan, ansvarlig redaktør